Pedersen og El Diablo

Jeg har hørt dem før. Tidligere idrettskjendiser som skal fortelle ansatte i bedriften om hvordan man lykkes. I mai fikk jeg oppleve Dag Erik Pedersen i et slikt foredrag, og endelig traff noen spikeren midt på hodet.

De idrettstjernene og ekspertene jeg har hørt før skal alltid trekke paralleller mellom hvordan man presterer som toppidrettsutøver og helt vanlig arbeidstaker. De leverer som regel interessante historier om fokus og målsetninger. “Det er viktig å sette seg mål og man må være villig til å ofre mye for å oppnå det man ønsker” er mantraet fra de fleste av dem. Til syvende og sist handler det om å være villig til å bruke time etter time, dag etter dag, år ut og år inn alene i skogen eller på en treningsarena. Det er det vi skal ta med oss inn i arbeidshverdagen, mener ekspertene. Da jeg hørte på Bjørn Dæhli for mange år siden, avsluttet han sitt foredrag med å vise bilder fra fine jaktturer han har hatt. Jeg satt ikke igjen med et brennende ønske om å gi alt for arbeidsgiveren min, men lurte litt på om jeg skulle kjøpe meg hagle.

Dag Erik Pedersen hadde en litt annen tilnærming. Noe av det han sa som festet seg hos meg, var starten på karrieren hans. Han fikk sin første sykkel som 12-åring og faren meldte ham på et ritt noen uker etter. Pedersen ble sist. Likevel fortsatte faren å melde ham på sykkelritt, i år etter år. De neste 122 rittene, kom Pedersen framdeles helt sist! Fra å være sistemann til å bli kaptein på verdens beste sykkellag, var nøkkelen å snu det negative til noe positivt. En støttende far i ryggen var også viktig, som evnet å se det positive i den ene sisteplassen etter den andre.

“Livet er for kort til å prestere middelmådig. Målet er å prestere 100 prosent når du må,” sa Pedersen. Han sa også at han det hjelper lite hvilke mål konsernledelsen forkynner at de har for de ansatte. Det viktige er at du setter deg dine egne mål, som du jobber målrettet mot å nå.

For å bli en av verdens beste syklister, måtte Pedersen ut på landeveien. I sitt første proffritt brøt han før løpet var kommet skikkelig i gang. Han møtte El Diablo utenfor Milano. Det store mørket som tar over når man ikke føler at man makter mer. Der og da bestemte han seg for å møte djevelen så ofte han kunne, og overvinne ham. Dag Erik klarte det, og stod til slutt igjen med over 40 registrerte proffseiere.

Etter foredraget satt jeg igjen med tanken om at hvis en guttunge som taper 123 ritt på rad, fremdeles kan ende opp i verdenstoppen, da kan vel de fleste arbeidstakere også snu negative opplevelser og bli gode på det de sliter med. Forskjellen er El Diablo. Ham vil ikke jeg møte på jobben og jeg håper at arbeidsdagen min vil gå smertefritt for seg. Men mål, det skal jeg sette meg.

Jeg har for øvrig kjøpt meg hagle også. Målet er å ta den i bruk en gang.

Dag Erik Pedersen leverte sin historie med innlevelse og mye humor.