Bankhistorie: 125 år i Snåsa

I forrige uke ble bankens tilstedeværelse i Snåsa gjennom 125 år markert.

Etter initiativ fra skyttergeneral Ola Five
At Ola Five fra nabobygda Kvam organiserte det frivillige skyttervesen i landet er en del av norgeshistorien. Mindre kjent er det at han var mannen bak etableringen av Snåsa Sparebank for 125 år siden.

Vinteren 1884/-85 holdt den flyttbare amtskolen til på Snåsa. Skolebestyrer var Ola Five. På et møte i Snåsa venstreforening i april 1885 foreslo Five at det skulle opprettes en sparebank. Forsamlingen sluttet seg til idéen, og et utvalg ble straks nedsatt for å arbeide videre med saken. Det besto av ordfører Erik Belbo, Ole Tømmerås, Mikkel Mona, Kristoffer Vekset samt Ola Five. Ordfører Belbo måtte etter hvert omprioritere i sine mange gjøremål, og ble erstattet av Ole Husaas i utvalget.

Den gang soknet 2 000 personer til Snåsa. En tredel bodde på husmannsplasser, resten på gårdsbruk – i tillegg til seks samefamilier som for det meste holdt til i fjelltraktene mellom Snåsa og Li.

Den eneste i bygda som hadde nevneverdig inntekt utenfor var presten, skjønt han var også halvt bonde med sin betydelige prestegård. Bøndene skulle da også sette sitt preg på sparebanken som nå var i emning.

Behov for bank
I dette bygdesamfunnet var det ikke særlig behov for en bank. De få som hadde lagt seg opp noen penger, gjemte dem helst på kistebunnen. Noen drev litt privat utlån. Men utover 1870-åra skjedde det noe i bygda. En ny optimisme bredte seg, en ruvende steinkirke ble reist og veier bygd, dessuten hadde slåmaskina kommet hit. Snåsa Handelsforening ble etablert i 1878. Behovet for bank var i endring. Nabobygda Stod hadde hatt sin sparebank siden 1862, og en del sparepenger i Snåsa var plassert der. Det spilte nok også en rolle da snåsningene omsider klarte å samle seg om sin egen sparebankidé. Snåsa var for øvrig et godt stykke ut i rekken. Den første bygdesparebanken i Trøndelag så dagens lys så tidlig som i 1841, nemlig Orkdal Sparebank og Melhus Sparebank.

Ola Five holdt bra trykk på utvalgsarbeidet, og de håndplukkede menn møttes hver måned utover våren 1885. Det ble sendt ut innbydelse til bygdas befolkning om å tegne seg for bidrag pålydende 20 kroner til et grunnfond, og Snåsa kommune ble søkt om et bidrag på 300 kroner – totalt 1 200 kroner. I løpet av året var grunnfondet fulltegnet.

I februar 1886 var arbeidet med banketablering kommet så langt at det ble kalt inn til stiftelsesmøte på Vinje skole. Utkastet til lover ble opplest og enstemmig vedtatt, og et råd på 16 medlemmer ble valgt. Rådet valgte så styre, som igjen utpekte Ola Five som Snåsa Sparebanks aller første leder. Noen måneder senere flyttet Five fra bygda, og nestleder Erik Belbo rykket opp.

Formålsparagrafen lød slik: Maalet fyr denne sparebank er aa gjera penger, som ikkje brukast, fruktberande og aa kunne gjeva næringsdrivande folk laan på rimelege vilkor.

August 1886
7. august 1886 ble det første forretningsmøtet holdt, og med det var banken i gang. Den aller første innskyter var Lorents J. Seem, mens den første låntaker ble Nils E. Væxeth. Tre utenbys lånesøknader ble avslått. Banken ble forsiktig drevet, og det skulle gå 30 år før forvaltningskapitalen passerte én million kroner. Så tok det kun tre år til neste million var nådd. Pågangen etter lån var beskjeden i de første årene, og i flere års beretninger påpekte styret uro over balansen mellom lån og innskudd i banken.

Våren 1890 vedtok styret å annonsere i avisene i Steinkjer og i Namsos at ”Penge haves til Udlaan i Sparebanken mot 4,5 % rente og antagelig Pant i fast Eiendom eller mod Vekselobligationer”.

Markedsføringen hadde sin misjon. Noen år senere var pendelen snudd, innskuddene var for små i forhold til utlån, og styret sendte anmodning til formannskapet om å bidra til at innskuddsmidler som sto i Stod og Steinkjer Sparebank ble hentet hjem til bygdas egen sparebank.

Flyttet til Viosen
I 1909 forlot banken sitt leide skoleværelse i Vinje, og flyttet inn i et hus på gården Flat-Bostad i Viosen. Dermed var banken på plass i bygdas sentrum. Siden 1880 hadde Viosen utviklet seg til å bli en liten småby, også omtalt i skriftlige dokumenter som strandstedet Wien. Her var det handel, meieri, skomaker, garver, motebutikk og sommerpensjonat. Viosen holdt sin posisjon i bygda helt til Nordlandsbanen ble bygd, da trakk handelskreftene i retning det kommende stasjonsområdet. Banken holdt derimot stand i Viosen til 1964.

Det kan synes som at Snåsa Sparebank ikke akkurat var noen vekstvinner i sine første år. Banken ble ledet av pålitelige, solide og litt forsiktige karer. Utskiftningene i ledelsen var få og sjeldne. I de første 45 årene ble styreleder skiftet kun tre ganger – først fra Ola Five til Erik Belbo, så overtok Nils Muus og deretter Lorents Seem. I nesten hele denne perioden – fra 1886 til 1927 – var Ole Eggen bankens kasserer.

Alle med dype røtter i Snåsas bondestand.

Men om ikke veksten tok av, kom denne forsiktighetslinjen banken til gode da den verdensomspennende lavkonjunkturen nådde også Snåsa i mellomkrigstida. Banken kom gjennom denne kriseperioden uten å gå med underskudd et eneste år. I arbeidet med å holde tap og mislighold nede sto bygdas lensmann sentralt. Lensmann Lorents Brede ble i 1919 ansatt som bankens første inkassator, men han fikk utvidede arbeidsoppgaver som konsulent. Foruten pengeinndrivelsen skulle lensmannen også bistå banken med veiledning og rettshjelp.

Nei til telefon og strøm
Sett i ettertid kan det synes som bankens ledelse holdt vel hardt i pengesekken. Det vitner et par avslåtte lånesøknader om. I 1922 sa styret nei til å gi Steinkjer og Omegns Telefonsamlag 15 000 kroner i lån. Samlaget ønsket å forbedre telefonlinjene mellom Steinkjer og Snåsa. To år senere fikk Nord-Trøndelag Fylkesverk (nå NTE) samme svar på sin forespørsel om lån til utbedring av linjenettet fra Stod til Snåsa. Det ble nei også til søknaden om lån på 4 500 kroner til innkjøp av bygdas aller første drosje.

Banken kom seg helskinnet gjennom de vanskelige mellomkrigsårene. I 1931 bega banken seg ut på flyttefot, men dro ikke så langt. Nytt husvære ble Olav Granamos gård i Viosen. Utover 30-tallet pekte pilene oppover igjen, og i august 1936 møttes daværende og forhenværende tjenestemenn i banken samt formannskapet til 50-årsfest på gården Eggen.

Fra jubileumsberetningen sakser vi: “Sparebankens virkeområde har særlig vært Snåsa. Dette var jo forutsetningen for 50 år siden, har vært det, og er det også nu. Stort sett tror man å kunne si at sparebanken har maktet sin oppgave, og at den har hatt bygdens tillit.”

Ga svar på tiltale
Da banken startet på sine neste 50 år, overtok skogforvalter A.H. Five som styreleder. Han hadde vært ordfører og kommunepolitiker i mange år, i en alder av nærmere 60 år tok han tømmene i banken. Han skulle bli en markant skikkelse i bankens gjerning, og satt i vervet helt til i 1955 – da var han 77 år gammel. Det var noen år før de velvalgte ord hadde falt i korrespondansen mellom Bankinspeksjonen (nåværende Finanstilsynet) og banken i Snåsa. En inspektør for Bankinspeksjonen lurte på om banken hadde mottatt melding om at ingen kunne ha verv i norske banker etter fylte 70 år. Da svarte banksjef Th. Finsås lakonisk: Me hi fått brevet, og me hi arkivert det.

Snåsa Sparebank kom seg velberget gjennom krigsårene 1940-45. Særlige riper i lakken fikk heller ikke de styrende organer i banken. Banken ga aldri noen bidrag i noen form til Nasjonal Samling, til tross for flere henvendelser under krigen. Med krigens slutt kom troen på framtida tilbake. Utover 50-tallet øker aktiviteten i Snåsa markant, og med banken som en viktig katalysator. Lånebehovet vokste, samtidig ble forsiktighetslinjen i banken videreført. Jord og skog ble prioritert, finansiering av industriprosjekt satt derimot lenger inn. Banken gir av prinsipielle grunner ikke lån mot pant i industrielle bedrifter, heter det i et låneavslag.

Pengegave til alle døpte
Banken drev godt, og av det ble det overskudd i regnskapet. Allerede i 1925 var det tatt inn i de nye vedtektene at banken kunne gi penger til allmennyttige formål fra overskuddet. Det skulle gå over 30 år før dette ble en realitet. I 1958 ble det vedtatt at hvert barn som døpes i Snåsa kirke, skulle få kontrabok med førsteinnskudd på 10 kroner. Senere ble banken gradvis rausere med gavemidlene, og hvor sang- og musikklivet fikk største delen av potten.

Utviklingen i banken forvaltningskapital forteller mye om Snåsas fremvekst i etterkrigsårene. 10 millioner kroner i forvaltningskapital ble nådd i 1965, 30 millioner i 1975 og 50 millioner i 1980. Til sammenligning har SpareBank 1 SMN avdeling Snåsa i dag samlede utlån og innskudd på over 600 millioner kroner.

I denne perioden gikk folketallet ned, men det ble paradoksalt nok gjennomført en rekke store utbyggingsoppgaver – først og fremst i kommunal regi, men også private prosjekt som nytt varehus og nytt hotell. Banken deltok aktivt i disse utbyggingene. Parallelt skjøt boligbyggingen fart.

Første fusjonsinvitt i 1968
Men heller ikke Snåsa Sparebank var upåvirket av den gryende konsolideringen av sparebankvesenet i Norge. Sommeren 1968 kom en invitt fra områdekomiteen for Trøndelag Sparebankforening, men styret i banken takket høflig nei. Styret ønsket å være herre i eget hus.

Seks år senere tok Bankinspeksjonen initiativ i forbindelse med at mangeårig banksjef Arvid Mølnvik gikk av. Konkret så Bankinspeksjonen for seg en sammenslutning med Steinkjer Sparebank. Styrene i de to bankene satte seg ned ved samme bord, men i Snåsa var konklusjonen den samme med tanke på fusjon, samtidig ble døra holdt på gløtt for fastere samarbeidsformer.

Med det begynte fusjonstanken å modnes. Bankens nye banksjef Kjell Woll Sigurdsen ivret sterkt for en større og mer slagkraftig enhet, som sikret bygda større tilgang på kapital og som gjorde det mulig å ta mer risiko enn hva banken kunne i egen regi. Våren 1979 sa forstanderskapet i Snåsa Sparebank ja til å etablere Inn-Trøndelag Sparebank sammen med sparebankene i Verdal, Inderøy, Steinkjer og Namdalseid. Snåsa fikk fast medlem i hovedstyret, og den lokale banksjefen ble med i ledergruppen.

Eget bankbygg
Med den nye konstellasjonen i ryggen våget også bankens styre å få realisert drømmen om eget bankbygg, et prosjekt som hadde ligget og ventet i 25 år. I november 1980 ble det nye bankbygget åpnet, og som den dag i dag huser den lokale sparebanken. Fusjonsbølgen i sparebankvesenet hadde ikke lagt seg.

I 1988 ble Inn-Trøndelag Sparebank en del av Sparebanken Midt-Norge.

Konsernsjefen om 125 år med Snåsa
– Hver eneste dag forsøker SpareBank 1 SMN å etterleve våre verdier nær og dyktig. Vi er til stede i hele regionen med 54 kontor, vi er tilgjengelig døgnet rundt i digitale kanaler, og ikke minst sørger vi for å ha de dyktigste rådgiverne i bransjen. Når banken går godt, fører vi overskuddsmidler tilbake til lokalsamfunnene. Alt dette i kombinasjon gjør at banken står fjellstøtt overalt i Trøndelag og på Nordvestlandet, som i Snåsa. Her er SpareBank 1 SMN den foretrukne banken blant et stort flertall av både husholdninger og bedrifter. En posisjon vi forvalter med stor ydmykhet. Historisk er banken i Snåsa blitt styrt etter en forsiktighetslinje som gjennom årene har sikret et bunnsolid fundament. Tap og mislighold er fortsatt lavt, og spareraten høy. Samtidig er en porsjon risikovilje nødvendig for å sikre vekstkraft lokalt. Som bank vil vi fortsatt stille opp og finansiere gode prosjekter. Til glede for investorene, for de ansatte og for lokalsamfunnet for øvrig. Snåsa står sterkt i SpareBank 1 SMN, og skal fortsatt gjøre det, sier konsernsjef Finn Haugan i SpareBank 1 SMN.

Milepæler
1886 Snåsa Sparebank grunnlegges, og leier et værelse på Vinje skole
1909 Banken flytter til Brendahl-huset på gården Flat-Bostad i Viosen
1916 Forvaltningskapitalen passerer én million kroner
1931 Banken flytter til Granamo-gården i Viosen
1964 Banken flytter til Herredshuset
1980 Banken får sitt første eget husvære – i nåværende lokaler i sentrum
1980 Snåsa Sparebank blir med og etablerer Inn-Trøndelag Sparebank
1988 Inn-Trøndelag Sparebank fusjonerer med Sparebanken Midt-Norge
2011 SpareBank 1 SMN feirer 125 års tilstedeværelse i Snåsa

Kilder: Snåsa Sparebank gjennom femti år, styrets beretning (1936), Snåsa Sparebank 80 år, beretning av bankfunksjonær Ivar Støvra (1966), Jørn Sandnes og Tore Stuberg: Bank i bygda (1986), Bankens offisielle møteprotokoll fra årene 1925 til 1993