Tre bankjenter til toppen av Kilimanjaro

Mange små tilfeldigheter førte til at vi var tre bankjenter fra SpareBank 1 SMN som havnet på samme gruppetur til Kilimanjaro i januar.

Brit Ringseth, Marte Mølnvik og undertegnede ønsker å dele vår opplevelse med dere, vi kan trygt anbefale turen på det varmeste for alle som er glade i turer i fjellet, dette var  et minne for livet! Turen ble arrangert av DNT Nord-Trøndelag, og alle tre reiste i privat regi. Her kommer et lite reisebrev fra oss, så dere får et lite innblikk i hva dere kan få oppleve om dere.

Det var en spent gjeng som møttes på Værnes grytidlig en søndag morgen for avreise til Tanzania. Etter mange timers flytur, ankom vi Kilimanjaro Airport i 22-tiden på kvelden, til en temperatur på 32 grader. Et deilig møte med et nytt kontinent for januarkalde trøndere! Dagen etter hadde vi hviledag, med gjennomgang av utstyr og bagasje, samt et besøk i Moshi by, hvor vi fikk sterke inntrykk av det nye landet vi hadde kommet til. Pakkliste til turen hadde vi fått på forhånd, og det meste var pakket og klart, men en liten ”siste sjekk” var veldig nyttig. Det sier seg selv at det var innholdrike bagger som var pakket, når alt fra sovepose, liggeunderlag, og klær til ulike temperaturer, til fjellsko og joggesko, dunjakke, ullundertøy, lue og votter, staver, camelback og dagstursekk skal være med, for å nevne noe…

Dagen etter ble vi kjørt til Machame Gate, hvor vi skulle registreres med navn og passnummer, og all bagasje skulle veies nøye. Dette for at våre bærere skulle få like tung bør å bære, de bærer jo også med seg telt, stoler, bord, vann og all maten vi trenger i 5-6 dager. Totalt  var vi 14 stk i gruppa fra Norge, og vi hadde med oss rundt 35 bærere, kokker og guider på turen. Litt rart å tenke på, men det å få jobbe som bærer er en attraktiv og godt betalt jobb, så vi håper at denne formen for turisme gjør godt for sysselsettingen i landet. I alt er det over 60.000 mennesker som jobber i dette fjellet, og det besøkes av over 10.000 personer hvert år.


Ved gaten, hvor all bagasjen skal veies nøye!

Turen denne dagen gikk i lett terreng gjennom en frodig regnskog, frem til første camp. Teltene var på plass når vi kom frem til campen, for bærerne våre hadde et større tempo enn oss. Vi ble stadig minnet på å gå sakte, ”pole pole” sier de lokale, dette for at vi skal venne oss til høyden gradvis. Vi startet på ca 1800 moh, og la oss på ca 3000 moh etter ca 8 timers gange.

Gjennom regnskogen er det varmt, frodig og flott, og trærne gir god skygge.

Dag 2 forlot vi regnskogen og gikk gjennom flott terreng med lyng og busker, og det ble stadig mer luftig og flottere utsikt. Denne dagen gikk vi fra 3000 – 3900 moh, i spennende terreng som varierte mye, fjellet er en vulkan som har mye lavastein i rare formasjoner. Det var fortsatt overraskende frodig, med masse busker som har en nesten en urteaktig, deilig lukt.

Dag 3, og det går fortsatt oppover, gjennom tørt landskap i lange, seige motbakker. Vi går fra ca 3900 moh og opp til Lava Tower som ligger på ca 4500 moh. Der begynte mange å kjenne kvalme og hodepine, så vi kan vel konkludere med at høyden merkes! Lunsjen frister lite, og alle har nok med å presse i seg litt næring. Etter lunsj på Lava Tower går det nedover igjen, og vi ender opp på en camp på 3900 moh etter ca 6 timers gange.

På vei ned fra Lava Tower, det er bratt, så staver er godt å ha.

Dag 4 ble en lengre og tøffere dag, det var klart for å nærmest klatre opp frokostveggen! Navnet har den fått pga at mange legger igjen frokosten her… Vi begynner å merke høyden nå, noen kjenner det mer enn andre. Selve veggen er kjempespennende med trange passasjer og høye trinn hvor vi må ha en hjelpende hånd, og vi karrer oss opp på ca 4400 moh, før det nok en gang går nedover igjen. Det er fin sti å gå på, og det er godt humør på gjengen. Også denne natten har vi camp på ca 3900 moh.


Det er bratt og spennende opp frokostveggen!

Dag 5/6 blir den store dagen, hvor vi først går en grei etappe fra 3900 til 4600 moh gjennom arktisk ørken og har slak stigning hele veien.  Tempoet er veldig sakte, og det er helt nødvendig, skal vi komme oss på toppen.

Målet er langt der oppe – men opp skal vi!

Medlemmene i gruppa begynner etterhvert å bli godt kjent, og praten går jevnt hele veien. Etter ca 5 timers gange, og vel fremme på campen får vi litt mat (for de som har matlysten i orden), og legger oss i teltene for å hvile litt. Når klokken blir 23 på kvelden blir vi vekket, og skal være klare til toppstøtet! Her er det mye sand og stein, og gamasjene må på. Vi har lite i sekken, bare vann og noe å tygge på, samt litt klær. Men matlysten er laber hos de fleste, så det er ikke så mye som frister. Kvalmen er fortsatt fremtredende hos mange, og hodepinen dunker i tinningene. Men opp skal vi, det er bare å bite tennene sammen. Melkesyren kjennes fort, ettersom det er tynn luft her oppe. Hvert steg svir i lårene J

Vi går fra 4600 moh og jobber oss sakte, men sikkert oppover. Det er helt mørkt, så det eneste vi ser er lysene fra hodelyktene. Når vi ser opp, på den vakre stjernehimmelen, er det nesten litt vanskelig å skille mellom hva som er stjerner, og hva som er hodelykter langt der oppe over oss. Selv om det er mørkt , skjønner vi at det er bratt! Etter 6 timers gange i stummende mørke, begynner motet å svikte. Vi føler oss tomme for krefter, og kroppen er tung. Men som en del av ei gruppe blir man hele tiden dyttet videre, motivert av de andre, og vi jobber sammen mot å nå målet. Og etter 7 lange timer i veldig sakte tempo, ser vi en rød stripe i horisonten – det er solen som er på vei opp, og vi er snart ved målet. Med sola kommer også gleden, og da blir alt så mye lettere, selv om lageret av krefter er tomt. Det er utrolig godt å se skiltet som viser at vi nå har nådd Stella Point, på 5725 moh!

Brit i midten – ikke lett å kjenne igjen inni alle klærne!

Brit, som har vært dårlig hele denne dagen og kastet opp mange ganger på veien, velger å gi seg her ved Stella Point. Men det er en bragd i seg selv, å komme seg opp i en tilstand som hennes. Marte og jeg bestemmer oss for å gå de siste 1,5 km til Uhuru Peak, og bruker en liten time på siste etappe. For en fantastisk følelse det er å stå der oppe på toppen til slutt! Det meste av slitet er allerede glemt! Jeg har lovet Anders å heise SMN-flagget på toppen, i god BedreForm-ånd, og jeg har båret flagget i sekken hele turen, så nå må jeg bare holde det jeg har lovet. På toppen er det 8 minusgrader, og stri vind. Vi har iskalde hender og kjempestore dunvotter, og får ikke helt taket på flagget i vinden. Men vi gjorde et ærlig forsøk!!

Turen tilbake til campen går unna, i bratte nedoverbakker med sand er det nesten som å stå på ski (uten ski på beina). Vi er fremme ca kl 11, og legger oss for å hvile litt. Etter nesten 11 timers gange er det godt å få servert lunsj! Deretter pakker vi alt, og går videre ned i ca 4 timer til neste camp på  3000 moh. Det ble noen høydemeter på de siste 30 timene, så nå er vi ganske slitne, men veldig lykkelige J

Siste dagen går vi fra campen på 3000 moh og ned til gaten på 1100 moh, ca 4 timers gange. Det er igjen blitt varmt og godt, så shorts og joggesko er antrekket. Vi har kommet inn i regnskogen igjen, og ser så vidt snurten av noen blåaper høyt der oppe i trærne. Etter endt tur, er det tid for feiring og diplomutdeling. Vi får også mulighet til å takke hver enkelt bærer, guide og kokk, overlevere dem litt tips fra oss alle, og gjøre stas på dem. Uten dem hadde vil aldri kommet oss opp på dette fantastiske fjellet, det er sikkert! Det blir sang, dans,  mat og øl (den smakte godt!!), en fin avslutning på turen.

Diplom – selve beviset på at vi nådde toppen :-)

BedreForm-hilsen fra Birgit H. Stafne!